Affi & Monica's

i tanke og handling

Men støypopen var ikke død! Jo, det var den visst… Eller?

Til tross for min hang til ikke å gjennomføre det jeg begir meg ut på her på bloggen, så prøver jeg meg på nok en føljetong. Nå starter en serie om musikken som har preget mitt liv opp gjennom årene. For å starte på toppen av kransekaka, så har jeg valgt det jeg mener er tidenes aller beste band.

I 1987 skjedde noe som for alltid skulle prege musikklivet mitt. Det var nemlig året da jeg ble gjort oppmerksom på et band bestående av et visst brødrepar fra Skottland som lagde musikk ingen hadde hørt maken til før. Bandet het selvsagt The Jesus and Mary Chain og hadde eksistert i 3-4 år allerede før de hamret seg inn i min bevissthet. Bestisen min hadde vært på tur i England og etter hjemkomst til gamlelandet ringte han meg oppglødd og fortalte om ei ny skive han hadde kjøpt der borte. Dette var i årtusenet før Facebook, Youtube og Spotify, så på den tiden måtte vi stole på anbefalinger fra likesinnede, høre på radio eller lese anmeldelser i musikkblekker for å oppdage nye band. Ok, jeg hadde ikke annet valg enn å stikke innom nærmeste platesjappe for å spørre etter dette nye bandet. Vitterlig hadde de ei skive ved navn Psychocandy som jeg kjøpte uhørt og dro med meg hjem. Vel hjemme fikk jeg sveivet i gang platespilleren, eller grammofonen som vi kalte det dengang, la plata på tørnteibelen, lirket stifta ned i rillene, vridde volumet på full guffe og lyttet spent. Ut av høyttalerne runget… en ballade! “WTF, en jævla ballade! Joda, kult sound men var nå dette noe særlig da?” tenkte jeg. Det var først da jeg utålmodig løftet stifta frem til låt nummer to åpenbaringen skjedde. The Living End smalt inn trommehinnene mine og jeg erfarte min første og foreløpig eneste religiøse opplevelse. Gjennom årenes løp har det kommet flere shoegazeband til, som Lush og My Bloody Valentine, men The Jesus and Mary Chain står for meg som det første, beste og det ypperste.

Hva var det som var tiltrekkende med The Jesus and Mary Chain? Bandets egne referanser var musikk som jeg ikke hadde noe forhold til, ihvertfall ikke den gang, men det var noe med greia hvor bandet ødelegger den fine opplevelsen av ei catchy poplåt med et tettpakka, stort gitarsound med overdrevent mye feedback. Det kan bare kalles styggpent. Altså den klassiske kombinasjonen av salt og søtt, svart og hvitt, ja, godt og vondt.

Psychocandy fra 1985 var altså debutalbumet og den plata jeg rangerer høyest av alle plater til dags dato. Soundet på Psychocandy var så nytt, støyende, uventet, stygt og samtidig akkurat det jeg hadde ventet på, omgitt som jeg dengang var av den innforjævlige plipp-plopp synthpopen som preget hele åttitallet. Oppfølgeren Darklands kom i ’87 med et helt annet sound. Her var det ikke mye feedback å spore, men heller et vektlagt rent og klart sound som kunne gå hjem hos de mest skeptiske. Året etter, i ’88 kom Barbed wire kisses. en samling b-sider, left-overs og cover låter. Denne platas tre høydepunkter er Upside down som var bandets første singel, Sidewalking og Beach boys klassikeren Surfin’ USA som radbrekkes på det groveste. Neste plate var Automatic som kom i ’89, også en bauta. Så gikk det tre år før Honey’s dead kom i 92 og nå var soundet justert mer etter hva som var inn i tiden. Stone roses og Madchester bølgen hadde satt sitt preg på britisk rock og det var mulig å finne spor av dette på honey’s dead. Stoned & dethroned kom i ’94 og jeg begynte å bli skeptisk. Her var det langt mellom høydepunktene. Bandets siste offisielle utgivelse, hvis man ser bort fra alle samlealbumene som siden er gitt ut var Munki, som kom i ’98. Etter en fallende kurve på den forrige plata var Munki en liten opptur. Langtfra deres beste plate, men inneholder altså en av bandets aller beste låter. I hate rock’n roll er et fantastisk stykke musikk og en verdig avslutning på bandets karriere så langt. Det er alltid greit å gi seg på topp.

Siden 1998 har det ikke kommet noe nytt materiale fra The Jesus and Mary Chain, bortsett fra singelen All things must pass. Forsåvidt greit. Band har det med å miste magien etterhvert. Heldigvis finnes det noen få eksempler på andre band som delvis har tatt opp stafettpinnen. Da kommer vi ikke utenom danske The Raveonettes, men ikke før i 2006 kom et band som hadde noe tilnærmet magien til The Jesus and Mary Chain. Fra ruinene av Pop Threat steg The Manhattan Love Suicides fra Leeds, England. The Manhattan Love Suicides tok The Jesus and Mary Chain‘s sound enda lengre ut i støylandskapet og skapte seg et sound som er så langt fra hi-fi en kan komme. ALT vrenger og man lurer på om ikke høyttalerne kommer til å revne når en drar til. Fysisk vondt i ørene. Magisk! Det faktum at The Manhattan Love Suicides hadde jentevokal gjorde bare dette enda mer fortreffelig. The Manhattan Love Suicides klarte endelig å gjøre det jeg hadde ventet på i 20 år, kombinere soundet til The Jesus and Mary Chain med klassisk britisk jentepop. En genre som også ligger mitt hjerte nært. (mer om jentepop kommer i eget innlegg senere… sannsynligvis) Synd at The Manhattan Love Suicides ga seg allerede i 2009, men noen av bandmedlemmene er fremdeles aktive med The Blanche Hudson Weekend. Vel verdt å sjekke ut.

Hva er det med denne genren som treffer meg slik? Jeg tror det kan forklares med det jeg vil kalle «fuck-all» faktoren. De har noe ekstra ved seg. Det kan være den gjennomførte “coolness’en” som The Jesus and Mary Chain har, utstråling er det i hvert fall ikke. Jeg liker at sound, image og uttrykk er gjennomført.

The Jesus and Mary Chain har omsider fått seg ei skikkelig oppegående hjemmeside med masse snadder som anbefales på sterkeste.

Hvis noen der ute kan gjøre meg oppmerksom på nye band som fortjener å ta over stafettpinnen som verdens ledende støypopband ville det glede et gammelt blødende rockehjerte. I mellomtiden må jeg bare konkludere med at The Jesus and Mary Chain er tidenes beste band. Punktum finale! De som måtte mene noe annet og vil overbevise meg om det, vil for alltid snakke til døve ører. Etterhvert vil min sviktende hørsel gjøre den påstanden smertelig sann uansett.

Reklamer

3 kommentarer på “Men støypopen var ikke død! Jo, det var den visst… Eller?

  1. Andreas Sagen
    03.04.12

    Oj oj oj. Denne føljetongen skal følges med interesse. Skal ikke skryte på meg et tett og nært forhold til TJAMC, men jeg husker godt Badlands. Et kjapt gjenhør i dag, og jeg blir overrasket over hvor lite støyete det egentlig er. Minnes at det var mer «fuzzy», men mulig jeg blander med My Bloody Valtentine som har et enda tettere lydbilde (Loveless er og blir en genistrek). Ah, kjører noen runder med Jesus i kveld. Gleder meg til fortsettelsen. A

    • alf-helge
      03.04.12

      Vi får krysse fingrer og tær for at det blir en føljetong av det da.
      Hiv på Psychocandy, så får du fuzz nok min gode mann… Enig, Loveless er et praktverk.

    • alf-helge
      03.04.12

      Blir helt inspirert selv her. Nå er jeg i ferd med å droppe påskekrim på TV og heller lete etter nye godbiter på spotify.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 03.04.12 av i Musikk med stikkord , .

Arkiv

Reklamer

Kategorier

%d bloggere like this: