Affi & Monica's

i tanke og handling

Mitt Abyssinia III

Jeg hadde nesten glemt av at jeg holder på med en føljetong om Etiopia her på bloggen. Trykk på Mitt Abyssinia I og Mitt abyssinia II for å bli enda klokere på Etiopia.

Hvor skal man bo når man reiser til Addis Abeba? Ønsker man overdådig vestlig standard kan man booke seg inn på Sheraton eller Hilton, hvor alt er som vi er vant til pluss litt til. Men hvis du ikke vil betale en arm, ett bein og halve torsoen kan jeg anbefale et enklere alternativ. Mange som drar til Etiopia på adopsjonsreise bor nemlig på Yeka guesthouse. Det er et rimelig, men dog mindre fasjonabelt alternativ til luksus- og slaraffenlivet på de store hotellene. Jeg og mine vil på det varmeste anbefale Yeka guesthouse til alle reisende. Det er et lite familiedrevet hotell med helt grei standard. Betjeningen er hyggelig og bestyrerinnen er veldig imøtekommende, men en beinhard business-kvinne. Hun heter Elisabeth og er ei skikkelig skravlekjerring som får konene til å føle seg hjemme umiddelbart. En stund ut i oppholdet var hun ikke snauere enn at hun inviterte fruene med på «beauty salon» for å få seg en pedikyr med garnityr, eller var det manikyr det het? Da min yndige due fortalte meg denne nyheten må jeg si at jeg rynket på nesen. Jeg måtte jo bare spørre om hvorfor hun plutselig skulle bli fin på det, nå som vi hadde fått oss et helt nytt menneskebarn å ta oss av. Hun pleier da aldri å frivillig bruke sine surt opptjente penger på slikt jåleri. Vet dere hva hun svarte? «Som styrtrike hvite kvinner i et av verdens fattigste land, er det viktig å opprettholde sitt plettfrie ytre, sånn i kolonialismens ånd, overfor disse underutviklede sjelene. Det blir som å gi noen stakkarer sine etterlengtede almisser siden de ikke vet å ta seg betalt for tjenestene.» Nei, hun sa ikke det, men det var omtrent så passende jeg syntes dette påfunnet var.

Men, damenes utflukt var ikke bare av det negative slaget. Ektemennene kunne endelig få et lite pusterom uten det evindelige maset om å hente tåteflasker, varme melk, lage grøt, tørke ungene rundt truten med Natusan våtservietter – ikke Coop sine for de er så rue at huden kan bli sår, skifte bleier og gud vet hva… Litt trist var det jo at vi tre fedrene måtte vente til nest siste dag av oppholdet før vi endelig fikk litt kvalitetstid sammen uten noe som helst «naging» fra overivrige koner. Storebrødrene spilte fotball, spebarna sov søtt og vi mannfolka fikk utforsket utvalget av lokale ølsorter, samt en kjærkommen klunk med konjakk. Utvilsomt turens høydepunkt. Men alt har en ende, akk O’ ve… For så ble idyllen selvsagt brutt da våre engang så vakre viver, tre timer senere, kom spankulerende med nykrøllede negler i alle regnbuens farger.

Damene, med engstelse i blikket lurte på hvor spebarna var, hellig overbevist om at de søte små hadde skreket hele tiden mens de hadde manikyrert seg og at vi, leie av all bæljinga, hadde dumpet dem over muren til naboen siden vi ikke satt med dem på fanget. Stemningen endret seg raskt fra panikk til vantro da vi kunne fortelle at ungene så langt har hatt sin lengste sammenhengende søvn i løpet av hele oppholdet og enda var de ikke våkne. Det var nemlig ikke bare oss mannfolka som nøt freden mens den varte.

Maten på Yeka er det man måtte ønske, ja hvis du er tidlig ute vel å merke. Hver dag blir man spurt om man ønsker å spise middag, påfulgt av spørsmålet om hva man måtte ha lyst på. Det er helt sant! Kokka er fantastisk, men det ligger i korta at man helst bør ønske seg det samme som de andre gjestene for hun lager nødig mer enn én rett hver dag. Det blir litt sånn første mann til mølla får bestemme middagen. Stå tidlig opp og bestill middag, da kan du få injera hver dag. Selv om du skulle være uheldig å bli slått på målstreken av en annen gjest hva angår middagsønske så er det egentlig ingen grunn til bekymring. Alt kokka klasker ihop smaker himmelsk likevel.

Yeka guesthouse ligger i høyden over byen, ikke langt fra den britiske ambassaden. Det er et rolig område bortsett fra trafikken, men folk er stort sett hyggelige. Spesielt er det koselig å vandre gatelangs i området og gjøre innkjøp av brød, frukt og bleier og sånn, men vær obs på at selgerne kan være noe tilbakeholdne med å selge deg brus på glassflaske. Hvis du får overtalt dem til å selge deg en flaske cola, ser de helst at du drikker den på stedet for så å levere tomflasken tilbake. Jeg tror det må være noen beinharde regler for panteordningen i Addis som gjør kioskinnehaverne så besatt på å få flaskene tilbake.

Noen av de hyggeligste stundene hadde jeg sammen med en av portvaktene om kveldene. Han pleide å bomme en sigarett av meg når jeg gikk ut for å ta meg en røyk før leggetid. Han kunne ikke mange engelske ord, jeg kunne ikke mange amhariske ord, men det la ingen demper på stemningen. Så vi sto der i mørket, innhyllet i sigarettrøyk og kikket opp på stjernehimmelen mens jeg bablet i vei om alt og ingenting på engelsk hvorpå han nikket ivrig, smilte og inhalerte det han var kar for.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 20.12.10 av i Adopsjon, Reise.

Arkiv

Reklamer

Kategorier

%d bloggere like this: