Affi & Monica's

i tanke og handling

Hørselen min er da ikke så dårlig…

Som kunde hos Altibox har jeg mulighet til å leie film på tv-portalen min når jeg måtte ønske. Her forleden bestemte jeg meg for å se en norsk film for en gangs skyld. Norsk film prøver jeg helst å unngå. Ikke for at de er så mye dårligere enn utenlandske, men fordi jeg aldri får med meg hva som sies. For å se norsk film, må jeg ha tekst i tillegg. Det er like frustrerende hver gang jeg ser en norsk film uten tekst. Jeg får ikke med meg ett kvekk av det som sies.

Den utvalgte filmen som fikk meg til å bryte all sedvane var Hans Petter Molands «En ganske snill mann«. En film som handler om en helt vanlig morder som skal starte sitt nye liv etter å ha sonet 12 år i fengsel for mord. La det være sagt med én gang; filmen var dritbra! Stellan Skarsgård gjør en strålende jobb som snill morder og løfter filmen til et høyere nivå enn hva jeg forbinder med filmproduksjon ellers her i landet. Resten av skuespillerne gjør også gode prestasjoner, men Skarsgård blir liksom prikken over i’en.

Skepsisen var absolutt tilstede da jeg valgte å se denne filmen via filmleie på TV’en, siden den var norsk og ikke tekstet, trodde jeg da. Filmen var nemlig tekstet, litt ihvertfall. For så var det denne mumlingen som jeg nevnte… Det viste seg fort at vår svenske venn Stellan er den eneste som ikke mumler ut replikkene sine, bortsett fra Bjørn Sundquist da, den eneste skuespilleren her til lands som er noenlunde talefør. Men gjett hvem man har funnet det nødvendig å tekste? Jo, svensken, han som formidler replikkene sine klart og tydelig mens alle som snakker norsk i filmen (tror jeg, for jeg er egentlig ute av stand til å høre hvilket språk som ytres, det kan være tungetale for alt hva jeg vet) utstøter en ujevn dur som for et trent øre kan minne om en blanding av hvisking og gurgling.

Kan det være noe med det norske språket som gjør det uegnet til å festes på lyd? Neppe, for hvorfor hører jeg klinkende klart hva hallodamene på TV sier da? Jeg har heller ikke noe problem med å høre hva som sies på radio. Nei, det må være noe riv ruskende galt med enten norske skuespilleres talegaver eller noe som gjøres fundamentalt feil når lyden prosesseres under filmproduksjonen. Som bevis på min påstand vil jeg be deg kjære leser, om å ta en titt på disse «Varg Veum» filmene som det aller verste eksempelet på mumling festet til lerretet.

En liten ting på tampen som også forundrer meg. Hvorfor får alle norske filmer konsekvent to øyne for mye på terningen enn hva de fortjener? Hvis vi tar «Max Manus» som eksempel. En helt ålreit film etter mitt skjønn. Hvilket terningkast fortjener en helt ålreit film?  For meg vil helt ålreit bli tre-fire på terningen. Hvorfor i all verden fikk da «Max Manus» nesten utelukkende seksere? Greit filmhåndtverk, standard skuespill av de samme oppbrukte skuespillerne hvor den sedvanlige mumlingen er like fremtredende som i de aller fleste andre norske filmer. Hva er det da med en gjennomsnittlig krigsfilm som kvalifiserer til en sekser?

Det blir en god stund til jeg orker å prøve meg på en norsk film igjen.

En ganske snill mann

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 12.10.10 av i Film.

Arkiv

Reklamer

Kategorier

%d bloggere like this: