Affi & Monica's

i tanke og handling

Klækken oppsummert

For å starte oppsummeringen av Etiopiatreffet 2010 på Klækken hotell for alle som ikke fikk æren av delta,  har jeg foretatt et langt og grundig avhør av min eldste sønn for å høre hva han syntes om treffet. Ikke overraskende oppsummerte han det først slik: «Det var kjekt å spille fotball.»

Festkledd og fin

Men, etter at jeg tok i bruk flere sadistiske og ukonvensjonelle forhørsmetoder fikk jeg etterhvert halt ut av ham noen flere opplysninger. Ingenting slår god gammeldags kinesisk vanntortur og et par avhugde fingre med lovnader om ganske naturtro proteser hvis han snakket. Muligens litt brutalt, men jeg fikk resultatene jeg var ute etter.

Det viste seg at han hadde hatt en fortreffelig helg med god mat, spesielt injera som han elsker, fotballturnering, workshop og show med Tabanka crew samt lekt masse (dvs. spillt på Nintendo DS) med gamle og nye venner. Han syntes det var uendelig trist å reise derifra når han endelig hadde fått så god kontakt med flere nye lekekamerater. Han kunne vært på treff flere uker i strekk.

Poden i fint driv med ballen.

Etter ankomst og innsjekking fredag ettermiddag var det tid for hilsing på gamle kjente, introduksjon av nye kjente og diverse usikker nikking i retning av noenlunde kjente fjes man kanskje hadde sett før. Senere, etter et utsøkt måltid, hvor det slo meg at, på alle de tre treffene jeg har vært på er det visst påkrevd av adopsjonsfolk å samles til èn menneskemasse, for så, i samlet flokk storme inn i matsalen og kaste seg over maten som utsultede hyener og sluke det man får tak i innen ti minutter. Dette til tross for at det stort sett er satt av to timer til bespisning. Forstå det den som kan…? Fredagskvelden fikk vi æren av å være med på en fotoreise gjennom… ja, du gjettet riktig… Etiopia. Noen drevne hardcore adoptanter viste bilder fra sin tilbakereise til stor glede for en relativt full forelesningssal.

 

Workshop

Lørdagen var satt av til flere aktiviteter. Straks etter frokost sto fotballturnering på planen. Her var det plass til voksne og barn. Barna ble delt inn i to ulike aldersgrupper, fordelt på fire lag, pluss et lag for de voksne. Det ble spilt kamper på tvers av alder og ferdighetsnivå.

Innsatsen var upåklagelig og alle fikk diplom som takk for oppmøtet.

Etter fotballturneringen hadde Tabanka crew workshop med barna. De minste barna ble instruert av to iherdige jenter ute på fotballbanen. Her var det mest lek og moro til musikk. Barna danset og svinset rundt med stor innlevelse. Vi foreldre sto sprekkferdige av stolthet på sidelinja med tårevåte øyne, snue i nesen og sikkel på skjorta mens vi lot oss sjarmere av småtrollene som danset rundt.

Fløtt deg! Du sperrer utsikten.

Jeg ville gjerne forevige øyeblikket og dro fram kameraet for å knipse noen blinkskudd av poden i fri utfoldelse. Det viste seg lettere sagt enn gjort, for den ene av instruktørene svinset til stadighet foran kameraet og var ustanselig i veien for utsikten til å knipse podens krumspring. I etterkant, da kona fikk se bildene, fikk jeg en skikkelig overhøvling av et illsint fruentimmer som mente jeg hadde øyne for alt annet enn barna der ute på gresset. Total skivebom og veldig urettferdig spør du meg. Dessverre fikk jeg ikke med meg danseshowet til Tabanka crew senere på dagen. Jeg var opptatt med å surmulende tenke bitre tanker om ekteskapet som institusjon og drukne mine sorger i utvalget av ølsorter hotellbaren kunne tilby. Av og til må man foreta vanskelige valg i livet.

For de voksne var det satt av tid til to foredrag lørdagen. Først ut var Thomas Prestø med et foredrag om rasisme som jeg dessverre gikk glipp av. Etter Prestø var det duket for Svein Sæter. Han fortalte om sine reiseopplevelser fra Etiopia med utgangspunkt i boka han har skrevet som heter; Draumen om Abebe BikilaJeg hadde sprenglest boka bare timer før foredraget for å være godt forberedt og syntes det var morsomt å høre ham selv fortelle det jeg nettopp hadde lest. Boka anbefales forøvrig på det varmeste. Den er også kjekk for de av oss som ikke sluker alt man finner om Etiopia uansett.

Siste post på programmet før hjemreise var årsmøte for Etiopiaklubben søndags formiddag. Av frykt for å bli sugd inn i organisasjonshelvetet holdt jeg meg langt unna.

Klækken hotell ligger idyllisk til et par kilometer utenfor Hønefoss. Hotellet har alt som skal til av fasiliteter for å arrangere treff for store og små. Maten var upåklagelig, bortsett fra at jeg er vant til å spise varm mat til frokost når jeg først tar inn på hotell. Stekt egg, bønner, bacon, sossiser, stekte poteter og blodpudding manglet på frokostbordet. Bortsett fra denne detaljen holdt maten et høyt nivå. Når det kommer til service og holdninger hos personalet har dessverre hotellet en del å gå på. Jeg har stor forståelse for at det kan være en utfordring å ha 70-80 ravende gale barn spurtende og skrikende rundt i hotellets ganger ei hel helg, men så er det dette med å være profesjonelle da… Hotellpersonale kan da ikke gå rundt og himle åpenlyst med øynene når barn svinser rundt dem. Et av personale ble overhørt si til en kollega : «Åhh, jeg gleder meg til mandag.» med et megetsigende blikk bort på adoptantene og deres barn i matsalen. Slikt drar ned hotellopplevelsen og helhetsinntrykket betraktelig. Jeg foreslår umiddelbar kursing av personalet i service og imøtekommenhet.

Hva mine bestrebelser etter å avsløre de indre maktforhold i trefføyemed angår, så lover jeg å arbeide ufortrødent videre i min søken etter sannheten. Om jeg så må reise til de fjerneste strøk av landet på flere etiopiatreff for å knekke koden får så være, men å gi opp kommer ikke på tale.

Til slutt vil jeg takke treffkomiteen for et fortreffelig treff.

Jasså, der var han. Lurte egentlig på hvor minstemann gjorde av seg hele helgen...

Reklamer

2 kommentarer på “Klækken oppsummert

  1. Toril
    06.08.10

    Morsom lesing:-) Vi koste oss også på treff, og kjenner oss ikke igjen i personalets holdning, men det kan jo ha noe å gjøre med at datteren i huset fikk jobbe i resepsjonen søndagen…

    Mvh Toril

    • alf-helge
      06.08.10

      Var det hun lille som hadde alt under kontroll bak skranken, men som gjestene slet med å få øye på?
      Du kunne vel ikke unngå å legge merke til hun som jobbet i spisesalen som irritert skrek YYYNNSKYYYLD hver gang hun kom for å fylle på mer mat. 45-55 år… for meg virket det som hun var blitt dømt til straffearbeid på Klækken, så misfornøyd var hun. Ei av de som jobbet i resepsjonen klarte heller ikke å skjule sin misnøye med vår tilstedeværelse. Det vil være i hotellets interesse å plukke av dem disse holdningene før det går ut over hotellets ry.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 05.08.10 av i Adopsjon, Reise.

Arkiv

Reklamer

Kategorier

%d bloggere like this: