Affi & Monica's

i tanke og handling

Adopsjon er en tilstand

T-skjorte og navnelapper til alle

Jeg er en av mange stolte adoptivfedre her til lands. Vi har to flotte gutter som jeg må si meg rimelig godt fornøyd med, en på 6,5 år, og en på 8,5 måneder. Når man velger å anskaffe seg avkom via adopsjon får man mange fantastiske opplevelser på kjøpet, deriblant hentereisen. Det eneste som ikke bare er positivt med adopsjon er at man automatisk får en livsstil på kjøpet. Lenge før førstemann er tildelt har de fleste adoptanter allerede fått ett eller flere verv i den lokale avdelingen for adopsjonsformidling. I tillegg kommer verv og arrangementer i foreningen for akkurat det landet man velger å adoptere fra. Det heter seg at slikt er frivillig, men presset på den enkelte er så formidabelt at man føler seg som skikkelig dårlige foreldre om man ikke tar på seg minst en periode som leder, en som sekretær, en som kasserer og arrangerer minst fem utflukter, treff eller kaffebasarer.

I skrivende stund har jeg ankommet Klækken hotell ved Hønefoss. Vi er nemlig på Etiopiatreff. Det er obligatorisk for alle som har adoptert barn fra Etiopia. Det heter seg at det er frivillig, men presset på den enkelte familie er så formidabelt at ingen våger annet enn å stille opp. Hvem vil vel bli uglesett av en betydelig og mektig samfunnsgruppe som meget vel kan komme til å baksnakke og stikke kjepper i hjulene for de som velger å stå utenfor?

Her må alle bidra

Det første som møtte oss i resepsjonen var en kjempesvær flip-over som inneholdt en liste med gjøremål som; styre musikk på barnediskoteket, organisere leker og henting av foredragsholdere eller noe liknende i Hønefoss. Vi ble altså bedt om å notere ned navnet vårt hvis vi følte oss kallet til å påta oss en eller flere oppgaver. Det heter seg at det er frivillig, men presset på den enkelte familie er så formidabelt at ingen våger annet enn å skrive seg på lista.

Klækken hotell er stort. Her er det hundrevis av rom, med plass til mange mennesker, men når det ramler inn 70-80 barn og vel så mange voksne, må det merkes. Disse barna er alle veldig etterlengtet. Det gir seg visse utslag i barnas adferd. Barn av foreldre som elsker dem så høyt, slipper unna en del av de reglene som  barn anskaffet på tradisjonelt vis blir utsatt for. Her har vi altså 70-80 barn som får lov til å gjøre nøyaktig som de selv ønsker. Vil de løpe i hotellets ganger, så gjør de det. Vil de hyle og skrike mens de løper, så gjør de det. Vil de rape og fise under middagen så gjør de det. Ingen adoptivforeldre vil finne på å gripe inn. Vi synes bare barna er uendelig søte og sjarmerende, uansett hva de måtte finne på.

Dritklare for Etiopiatreff

Mine tanker går til de andre som bor på hotellet. Hvordan blir vi oppfattet av dem? Husker den gang vi hadde booket inn på et hotell på sørlandet samtidig som foreningen for kortvokste hadde treff. Vi følte vi ble invadert av kortvokste, de vrimlet overalt. Det er noe skummelt med denne flokkmentaliteten. Hva tenker de ikke her? Nå er det vi og våre barn som er den brautende massen som «ruler» hotellet. Hvordan skal dette gå?

Det kan bli en lang helg.

Reklamer

Én kommentar på “Adopsjon er en tilstand

  1. Ina Enoksen
    06.08.10

    Fantastisk beskrivelse 😀

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 30.07.10 av i Adopsjon, Reise.

Arkiv

Reklamer

Kategorier

%d bloggere like this: