Affi & Monica's

i tanke og handling

Reisebrev # 4 Søte og sure servitruser

Jeg kunne skrevet mangt og meget om de siste dagers hendelser her i Addis, men det blir rett og slett for mye å ta for seg alt. Noe får komme som refleksjoner i ettertid når jeg er vel hjemme. Men, én opplevelse har jeg i det minste tenkt å dele med vårt store publikum her på bloggen før vi setter oss på flyet i morgen kveld.

I går kveld var det tid for etnisk aften. Nå skulle vi få et skikkelig innblikk i etiopisk kultur og lokale skikker. Vi stuet oss inn i en Toyota HiAce fra Karmøy alle tre familiene og av sted bar det. Vel fremme ble vi geleidet inn i et svært lokale, tror det het Hirbe, Hbirre, Herbie eller noe i den dur. Ulike deler av festlokalet skulle forestille ulike ”sights” i Etiopia. Det minnet litt om et sånt spøkelseshus som vi besøkte på tivoli når jeg var liten, bare dette var litt mer skummelt. Mange rom, mange ulike tema. Etter en lang vandring ble vi plassert i en klynge med stoler rundt to små bord som åpenbart var designet for bespisning av injerra. Alle som har smakt injerra vet at det ikke er noe man spiser på særlig kultivert vis, så her skulle det grises og grapses.Men aller først skal vi ta for oss musikken. Siden vi var hedersgjester, eller i hvert fall de mest intetanende, ble vi plassert rett foran det lokale dansebandet som hadde et PA-anlegg som kunne måle seg med AC/DC’s i styrke og vitalitet. Akk ja, hadde bare musikken svingt like heftig som våre australske venners. Her skulle vi etnifisireres på det aller groveste, og musikerne gjorde sitt ypperste for å lykkes med det forsettet. Til øredøvende tromming og heftig traktering av diverse etniske strengeinstrumenter satte vi oss ned for å prate og hygge oss. Fort fant vi ut at skulle vi høre hverandre, måtte vi gaule og skrike det stemmebåndene maktet, men hyggelig var det likevel.

Etter hvert oppdaget vi mannfolka en stram liten kjeks kledd i en hvit tettsittende etnisk kjole over et perfekt stykke hud og kjøtt som vrikket seg i vår retning. Forventningene våre steg til værs og vi kastet megetsigende blikk og nikk til hverandre, godt skjult for våre koners mistenksomme sjalu falkeblikk. Kunne dette være min Sabrina fra mine fordums drømmer? Kjeksen viste seg å være vår servitrise for kvelden. Jeg fikk stammet frem navnet på, og pekt på det første og beste som sto på menyen, men ikke spør meg hva det var, for både tanke og sinn var milevis inni kjeksens store, dype og sorte øyne i det bestillingen ble foretatt. Med dårlig skjult misnøye og oppgitthet tok hun i mot bestillingene og tasset av gårde. Om hennes misnøye skyldtes mine skitne tanker og lystne blikk, eller bare min dårlige uttale av navnene på de etniske rettene menyen inneholdt, vites ikke. Maten kom på bordet, smakte fortreffelig og etter et uendelig antall klissete servietter var det tid for etnisk danseshow. Et innslag som overgikk alt hva turistnæringen i indre Setesdalen ville vært stolt av å tilby sine besøkende fra det store utland.

Og, ”Behold!”, der kom det ikke bare en, men fire stramme kjekser vrikkende inn på dansgulvet, hvorpå de sporenstraks startet å bevege seg på særdeles etnisk vis til musikken.Ettersom blikket klistret seg fast til disse yndige danserinnene, sanset jeg bare så vidt, ytterst i øyekroken, noen mannlige dansere også. Jeg går ut fra at dansene som ble fremført skulle illustrere ulike sider ved etiopisk kultur og historie, for det var nemlig en av dansene jeg bet meg spesielt merke i. Inn kom fire slanke menn i noen grønne tettsittende trøyer med tilhørende og enda strammere shorts’er. Jeg fikk såpass med meg at, ut fra kostymene og den joggende dansingen, så skulle disse karene illustrere langdistanseløpere, som dette landet har så stolte tradisjoner i å produsere, mens jeg nok satt og lurte på om ikke det egentlig er å strekke etnisiteten i dette innslaget vel langt.

Mens vi satt der og hygget oss med dans og moro, kom jeg på at det ene paret som var med hadde fortalt at de ikke hadde smakt på den fortreffelige nasjonaldrikken Taidchjk. Som dere sikkert forstår, så aner jeg ikke hvordan det skrives, men sånn uttales det i hvert fall. Taidchjk er en slags gul guffe som ser ut som mangojuice, men smaker søtt av honning og drikkes fra små karafler. Jeg fikk overbevist dem om at Taidchjk ville være på sin plass og de ropte og veivet med armene etter vår surmulende fristerinne. Kjeksen kunne så opplyse om at denne utsøkte drikk ikke var å finne på vinkartet. Min mening er at det både er uetisk og uetnisk for et slikt etablissement å ikke tilby Taidchjk. Slukøret måtte vi ta til takke med hver vår dobbel gin med tilhørende etnisk tonicwater.

Etter dette dypdykket i etiopisk kultur og folklóre mener vi oss skikket til å formidle vår nyervervede kunnskap videre til andre folkeslag, og dermed er det kanskje bra at vi vender nesen hjemover i morgen.

Til slutt vil jeg bare nevne at minstemann sov seg gjennom hele affæren, noe jeg anser som en meget sterk prestasjon, lydnivået tatt i betraktning.

Reklamer

2 kommentarer på “Reisebrev # 4 Søte og sure servitruser

  1. Vibecke Gundersen
    03.06.10

    hehe hihi hoho!!! 🙂 nei, nå må dere komme dere hjem asså…nå venter vi med lengsel…jaffal eg!!!! God tur!! 🙂

  2. Siv
    04.06.10

    Det høres ut som litt av en aften! Hehe.. God tur hjem alle fire! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 03.06.10 av i Adopsjon, Reise.

Arkiv

Reklamer

Kategorier

%d bloggere like this: