Affi & Monica's

i tanke og handling

Reisebrev # 2 En ikke akkurat etterlengtet debut, låste dører og lutter glede

Vår vanligste og kanskje mest naturlige syssel, for oss nordmenn på utenlandsreiser må være å påpeke kulturforskjellene. Det er vel neppe noe som er så tilfredsstillende som overbærende å påpeke vår egen fortreffelighet som nordmenn eller vestlendinger gjennom å karakterisere svensker som rare, finner som galne, russere som artige, jamaicanere som sløve, und zu veiter und zu fort… Når vi nå etter hvert kommer til etioperne, blir det ren fråtsing.

Ankomst Addis. Lukten av Afrika slo i mot oss, gode minner. Vår førstefødte trøtt, spent og sliten. Visumkøen er det første som møter oss. Når man er europeer i Afrika så liker vi å tro at vi fint klarer å venne seg til at gjøren og laden forgår i et annet tempo enn hjemme, men etter hvert som minuttene og halvtimene går og progresjonen i køen er 34 cm, smiler man litt påtatt til sin nærmeste og sier; ”He he, African time” mens man tenker; ”Det må da for faen være mulig å få LITT fortgang på ting – DJIIIIZEZ!” For der sitter de på rekke og rad, studerer, leser, snur og vender på pass og papirer, blar fram og tilbake, rynker litt på nesen, blar mer fram og tilbake, ser tidligere visumstempel fra Etiopia, og dermed bestemmer de seg omsider for at om de gav oss innreisetillatelse sist, er det vel i orden denne gangen også. Vi puster ut, tar noen høye kneløft for å få sirkulasjonen i aorta, og diverse vener og arterier i gang igjen, betaler pengene de skal ha, bare for å oppdage at nå starter en like møysommelig prosess for å få skrevet ut kvitteringene.

Kvitteringsblokker og blåpapir er man svært glade i her til lands. Som Are Kalvø skriver i sin roman Nød, at da vesten ville kvitte seg med blåpapirblokkene, ble de sendt til Etiopia. Og her er de. Ok, visum i orden, så var det passkontroll.

Det har helt til nå vært en artig liten historie innad i familien, det at vår førstefødte ikke har hatt den ringeste aning om hvordan det føles å kaste opp. Hans debut som oppkaster har for så vidt ikke vært etterlengtet, men på en måte velkommen, siden han har vært opptatt av å finne ut av hvordan det ville være. Vel, det slipper vi å bekymre oss for i fremtiden. Timingen kunne absolutt ha vært bedre, men nå er det overstått, for, mens vi står kø for å få sjekket passene, så kommer det. Ut av munnen, ned på gulvet etter en liten tur innom skjorta og buksa. Jepp. Vill oppstandelse, panikk og hvor er nærmeste toalett? Selvsagt ett par kilometer unna. Ut av køen, inn på toalettet, tørke og vaske, renholderne kommer til og hjelper flittig, smiler overbærende til oss, en tyggi i munnen og så – klar for mer køståing. Passkontroll er unnagjort og da vi kommer for å hente bagasjen er det bare våre fire kofferter som ligger igjen på båndet. Ute venter vår sjåfør tolmodig og han viser oss til taxien.

Taxien ja, enda et fantastisk Etiopiakapittel. Taxien der dørene så vidt henger på plass, som ikke lukker seg helt og bilen har dermed et naturlig aircondition system. Taxien der motoren nesten kveles i hver rundkjøring og der sjøføren må ”røre” rundt i girboksen for å finne rett gir, uten sikkerhetsseler med fin velurpynt i dashbordet og knust frontrute ”suser” vi av sted. Det er et eventyr! Tross disse små manglene står sikkerheten i høysetet, eller skal vi si framsetet? Det har seg nemlig slik at barn, av sikkerhetsgrunner, ikke får sitte fremme i vår utvalgte Toyota Hiace fra middelalderen, men blir henvist til baksetet, og må, sammen med fem andre, sitte øverst på stabelen av kofferter som i hver sving svever mer elegant rundt i kabinen enn romdrakten til Neil Armstrong under måneferden.

Så ankommer vi gjestehuset, blir mottatt av hyggelige verter, ivrige bærerer kjemper om å bære bagasjen vår opp i leiligheten. De takker og bukker dypt og lyser velsignelser over oss når vi betaler dem.

Vel inne i en flott liten leilighet, pakker vi ut og faller til ro. Helt til Lester skal på do, lukker døra og låser, noe vi har glemt å minne ham på om at det trenger han ikke å gjøre. Så skjer det, han får ikke døra opp, innelåst. OK, vi beholder roen, godsnakker, vri om forsiktig, nei ikke den veien, andre veien. Ja, men jeg prøver. Ok, ikke panikk. Rolig. Litt til. Forsiktig, vri om. Nei, det går ikke. Mamma går ned for å høre om de har nøkkel til døra. Det har de selvsagt ikke. Fortvilet, men rolig går hun opp igjen. Pappa lokker, beroliger, og så etter minutter som føles som timer, får vi endelig døra opp. Vi puster lettet ut. Sånn, ingen flere låste dører denne turen. Omsider går vi til ro, sovner tidlig, spente på å treffe vår lille go’gutt dagen etterpå.

Tirsdag

Og det blir et utrolig nydelig møte. En liten gutt som har vokst MYE siden sist gang vi fikk et bilde av ham. En rolig, stille gutt, som ligger og observerer det som foregår rundt ham. Spiser godt, tjukk og god i kinn og lår. Lester beskriver på eget initiativ ham som firkantet. Og han ér firkantet. Det går lang tid før han møter blikket vårt, kikker bort, vil ikke spise når jeg/vi prøver. Når pleierne kommer, da spiser han. Men litt etter litt, om en forsiktig, møter vi blikket, koser, nusser, han smiler forsiktig. Vi får lov til å gi ham melk og han passer perfekt inn i armkroken. Vi drar av sted når han hviler midt på dagen og kommer tilbake på ettermiddagen. Koser og holder, synger og snakker, han kikker mye bort fremdeles, bort på de trygge pleierne som han kjenner best. Men enda flere blikk og enda flere smil. I morgen, om alt går bra, får vi ham med oss, og da er det bare oss fire. En ny hverdag venter.

Så skjer det igjen. I et anfall av sløvhet og villfarelse låser den ansvarlige far sin førstefødte inne på hotellrommet og forlater ham. Stakkars, vi finner en gutt som står og banker på døra når vi kommer tilbake noen minutter senere. Vi spør ham, ”Har du stått her lenge og ropt etter mamma og pappa?” ”Nei”, svarer han. Vi puster lettet ut, dette gikk da bra, hvorpå han sier, ”jeg ropte HJELP!”

Så nå sitter vi her, slitne, og venter på nattens mulm og mørke, for nå vil vi legge oss, sove, stå opp og komme oss av gårde for endelig å hente vår kjære minstemann.

Reklamer

11 kommentarer på “Reisebrev # 2 En ikke akkurat etterlengtet debut, låste dører og lutter glede

  1. Vibecke Gundersen
    25.05.10

    Hei Monica, Affi og Lester!!!
    Fy flate seie eg….for ei spenning allerede!!! Dåke skrive så godt at eg nesten føle at eg er der med dåke!! 🙂 og stakkars deg Lester då, som både spyr og blir innelåst…jammen godt du er ein så stor gut og kan fikse det meste!! Eg tippe du er blitt ein stolt storebror nå, eg trur Victor like deg kjempe godt allerede!!
    Nå glede eg meg berre enno meir til neste brev, og mest av alt til dåke komme heim igjen!!!
    Me snakkes!!!!! Goe`klem fra tante Vibecke!!

  2. Dias
    25.05.10

    Hei! Så hinsides fantastisk å lese om dette eventyret. Lutter glede og jubel her i stua også.
    Andreas og Camilla

  3. Hanne Hunsbeth
    25.05.10

    Å så spennende! Gleder meg til å hilse på minstemann!

  4. Gro
    26.05.10

    Hei på dere. Rørende og kjekt å være med dere til Etiopia

  5. Ingbjørg
    26.05.10

    Hei, så kjekt at alt har gått fint så langt:-). Ser Lester har fått Even tendenser m å låsa do dørå stakkar:-)
    Glede oss t videre oppdatering. Hilsen Tante, onkel og de andre engleungene

  6. alf-helge
    26.05.10

    Heisann sveisann alle sammen. Takker for hilsener. Kjapr innom for AA fotelle at Ungene sover soett, vi voksne gaar i halvsvime, og lykken er uendelig stor. Satser paa utfyllende brev i morgen kveld. Vi mangler ikke stoff, for aa si det saann.

  7. Vibecke Gundersen
    26.05.10

    Ja eg kan berre tenke meg at dåke sveve av lykke, og gitt om eg unne dåke det!! Eg er berre ei hoppande glad tante, så er så glad for å høre at ungene sover, og at dåke nå ENDELIG er blitt 4 for alltid!!!! Jippi!!!

    Me snakkes!!! 🙂

  8. Judith vannes gundersen
    26.05.10

    Hei hei

    Koseleg å lese korleis dåke har det i Addis.
    Gleder oss veldig til dåke kjem heim.

    Mange klemmar frå mormor og Stein Magne

  9. Cecilie
    27.05.10

    Takk for at vi får være med dere til Addis og inn i nytt lykketåkeland! Er det ikke bare verdens herligste sted å befinne seg på?!! Nyt all lykke i store drag!

  10. Siv
    27.05.10

    Hei alle sammen! Det er bare så fint å lese og å få ta del i opplevelsene.. 🙂

  11. Vibecke Gundersen
    27.05.10

    Heisann til alle som venter på nytt reisebrev!! 🙂
    Eg fekk ein tlf frå ei kjempe stolt og kry tobarnsmamma idag, og eg fekk inntrykk av at det er blitt ein ganske annleis kvardag for den lille familien som er blitt 4, det er rett og slett veeeldig travelt… men dei har det heilt fantastisk og minsten er berre ein knupp, og Lester er ein kjempe flink storebror!! 🙂 men et nytt reise brev trur eg nok tar litt tid! 🙂 Så imens får me andre berre smøre oss med litt tolmodighet, og vente og vente….!!!!:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den 25.05.10 av i Adopsjon, Reise.

Arkiv

Reklamer

Kategorier

%d bloggere like this: