Årets julekort kommer neppe frem i tide, så her får alle ta en titt.

Det har seg nemlig slik at vår alles kjære fotballklubb Viking FK har hisset på seg noen forsmådde ungdommer som er nektet adgang til Viking stadion fordi de visstnok ikke deler supporterklubben Vikinghordenes syn på hva som er god tribunekultur. En av disse guttene føler seg så urettferdig behandlet at han har engasjert advokat og truer med rettssak. Les mer om RAs dekning av saken her, her og her før du leser videre.

"Er det de fulle mennene som er hordene pappa?"

Ferdig? Flott! Jeg må innrømme at jeg har flirt litt i skjegget av hele denne saken. Tåpeligheten med å vokte på hvilke klær folk har på seg når de skal på stadion skiller seg klart ut som den morsomste. Men etter å ha lest dagens artikkel i Rogalands Avis har jeg begynt å lure på hvor grensene for akseptabel supporterkultur går. Er det slik at Vikinghordene har definisjonsrett på hva som er god og dårlig supporterkultur på Viking stadion? Nå er ikke jeg i åpen konflikt med Vikinghordene slik som den ulykksalige unge mannen som er omtalt i nevnte artikkel er, men la oss leke med tanken på at jeg ikke helt deler Hordenes syn på hva som er god og dårlig supporterkultur. (I tilfelle noen fra Vikinghordene skulle lese dette blogginnlegget vil jeg igjen ettertrykkelig understreke at dette kun er et tankeeksperiment!) Vil det da være overhengende fare for umiddelbar inndragelse av sesongkort (såfremt jeg hadde hatt et da…) hvis disse uoverenstemmelsene skulle komme offentligheten og dermed Vikinghordene for øre?

Uten at jeg på noe vis innrømmer å forfekte en annen form for supporterkultur enn Vikinghordene, så kan jeg påpeke noen små men åpenbare forskjeller mellom hordenes utførelse og min. Der hvor jeg klasker neven i låret og sukker oppgitt når dommeren tar en feil avgjørelse, påfallende ofte til fordel for bortelagt vil jeg påstå, brøler Hordene klart og unisont “DOMMERJÆVEL!” omtrent 15-20 ganger før de faller til ro og trommer videre på skarptrommen sin. Der jeg skuffet tar meg til hodet og tenker; “Ja ja Berti, du klarer det neste gang!” når Trond Erik Bertelsen helt upresset legger et innlegg fra venstre kant som dessverre ender bak mål, brøles det blant annet fra hordene; “HELVETES KNEDA! FÅ ‘AN AV BANEN! Noe som er omtrent samme reaksjon fra hordene når Erik Nevland bommer på åpent mål.

"Ja, det er de der borte."

Sist jeg var på stadion, hadde jeg med meg min eldste sønn på syv år. Han er like glad i Viking som jeg og vi koser oss veldig ofte på kamp med kokte grillpølser og en spesiell saft med PEPSIsmak som jeg ikke har funnet andre steder enn Viking stadion. Denne saften går ganske fort gjennom systemet og det er obligatorisk med et toalettbesøk i pausen. Denne spesielle dagen spilte stakkars fortapte Randaberg nabooppgjør mot Bryne på en annen av distriktets stadioner. Så, mens jeg og poden står i kø for å komme frem til pisserenna smeller plutselig døra opp og inn ramler et knippe hordenemedlemmer, lett gjenkjennelige på de kledelige hordenedraktene som er sponset av blant annet baren med det catchy navnet; Beverly Hills fun pub. Med øyne på størrelse med en gjennomsnitts middagstallerken beskuer poden disse ambassadørene for Viking FKs offisielle supporterklubb, mens de brøyter seg forbi køen av tissetrengte frem til pisserenna og slenger frem noe som Åge Hareide etterlyste hos spillerne sine da han var landslagstrener, og slipper avgårde litervis av rein pilsner ned i renna samtidig som de skvetter litt på gulvet og veggen i samme slengen. Overstadig beruset og mentalt tilbakestående var begrepene jeg måtte forklare for poden da vi forlot toalettet etter å ha bivånet disse mennenes urineringsteknikk akkompagnert av særdeles høyrøstet utbasunering av følgende strofe i stadig høyere crescendo: “PISSE PÅ BRYNE! PISSE PÅ BRYNE! PISSE PÅ BRYNE!” Hvis jeg ikke minnes feil så uttalte en av dem; “SATAN BRYNE SUGE!” i det han forlot toalettet med alle de mer eller mindre måpende og nå enda mer trengende dogåerne.

Om man skulle komme i skade for å uttrykke en aldri så liten aversjon mot disse hordenemedlemmenes oppførsel, vil jeg da, kjære Viking FK, fremdeles være velkommen på stadion? Ærlig talt så har jeg nå blitt veldig usikker. Inntil videre så tør jeg ikke sette min stadiondeltakelse på spill og vil derfor understreke at jeg for evig og alltid stiller meg bak alt hva Vikinghordene måtte finne på av kulturelle uttrykk på tribunen og ellers på stadionområdet som seg hør og bør en ekte lojal vikingsupporter.

Det handler om kulepenner. Dårlige kulepenner.

I fjor sommer var familien på familieforøkelsestur til Etiopia. På slike reiser er det vanlig at man tar med seg ting og tang som er mangelvare i Etiopia og gir dette som gaver til barnehjemmet, eller til andre man møter under oppholdet. På vår første hentereise sommeren 2006, hadde vi med oss en masse skrot som vi fort forsto var totalt fånyttes som gaver til barnehjemmet. For eksempel, så hadde vi med oss en masse kritt i allslags fine pastellfarger, samt en badekåpe med Litago-logoen på (ja, den artige kua som dere vet)!? Derfor bestemte vi oss for å ta med noe nyttig neste gang. Valget falt på kulepenner. Etterspørselen etter kulepenner er stor, de tar liten plass i bagasjen og er greie å ha med seg når man er ute og går i Addis eller hvor enn man måtte befinne seg i dette fantastiske landet. Før avreise fikk kona i oppdrag å skaffe kulepenner, mange kulepenner. Jeg ante ikke da hvor hun fikk tak i akkurat den typen vi hadde med oss, men hun tryllet frem et stort parti bestående av hundrevis av fine kulepenner som vi med god samvittighet kunne dele ut til de trengende. De fleste av regnbuens farger var representert, ihvertfall sorte, blå, røde og grønne. Hvilken balsam for vår samvittighet og ikke minst vårt ego…? Så snille kan vi altså være. I snart ett år har vi trasket rundt med et selvtilfreds smil om munnen med tanke på vår uutgrunnelige nestekjærlighet og giverglede til alle verdens trengende.

Dette er synderen!

Her forleden dag skulle jeg notere ned ett par vesentlige punkter på handlelappen som jeg er totat avhengig av når innkjøpene til husholdningen skal foretas. Jeg fant en penn og skrev i vei en stakket stund. Plutselig og uten forvarsel spratt den derre kula på tuppen av pennen avgårde, med det resultat at pennen skrapte hull i handlelappen og blekket rant i strie strømmer ut over bordet og fingrene mine. Ukvemsordene haglet, men jeg fikk tatt meg inn igjen og vasket opp før nytt papir ble hentet. Jeg fant en ny penn i en eske og satte i gang med mot i brøstet og vett i panna bare for å oppleve at nøyaktig det samme skjer igjen. Selvsagt tiltet jeg totalt, men var klar nok i toppen til å lure på hvor disse pennene kom fra. Jeg spurte kona hvor disse møkkapennene har sitt opphav og fikk til svar at de stammer fra samme parti som de vi hadde med oss til Addis i fjor. Hun fortalte også at pennene ble kjøpt inn fra dette bestemte etablissementet. Med tanke på konsekvensene, har nå denne billigvarekjeden mistet meg som kunde.

Jeg gremmes ved tanken på alle de som takknemlig mottok vår ektefølte gave i Etiopia. Han som fikk flest penner var vår kjære sjåfør – Solomon. Vi skiltes som venner, men jeg tviler på at gjensynet blir særlig hjertelig neste gang vi treffes. Hvilke følger har denne affæren fått for vår intetanende sjåfør? Hva tenker ikke han om disse lurendreierne og taskenspillerne fra Norge som så falskt utga seg for å være hans venner og overøste ham med en bråte ubrukelige kulepenner? Det er med gru jeg tenker på hvor mange som tasser rundt i Addis Abeba med misfargede fingre etter å ha fått en gave fra vår forhenværende venn Solomon. Kanskje har han blitt banket opp, eller enda verre, dyppet i tjære og rullet i fjær slik man gjorde med kvakksalvere og sjarlataner i det ville vesten. Tenk om mobben har lynsjet ham?

Vi har altså distribuert denne dritten ut til de fjerneste avkroker på Afrikas horn. Neste gang jeg er i Etiopia og ser noen med blå, røde, grønne eller sorte fingre snur jeg og løper for livet, noe som ikke gir noen spesiell grunn til å føle seg trygg siden hele nasjonen består av langdistanseløpere i verdensklasse.

Europris – shame on you!

A.H.

Aleksander den store

For skikkelig lenge siden levde en fyr som het Aleksander den store et hektisk og innholdsrikt liv. Han var en ivrig bråkmaker som hadde en hang til å ta med seg kompisene sine, ja alle 40 000 av dem, og yppe til bråk hvor enn han reiste. Etter å ha reist på heisatur i hele det gamle persiske riket, kom han til en by som het Persepolis. Der slo han og alle vennene seg ned en liten stund for å hvile og drikke seg fulle. Aleksander var fæl til å rote etter seg. I Persepolis rasket han med seg både saltmat, søtmat, penger og gull og var heller ikke snauere enn at han satte fyr på hele byen før han la i vei på nye eventyr. Slik var det ofte med Aleksander. Han dro fra sted til sted, sloss og lagde et skikkelig rot før han reiste videre. Nå skal det også nevnes at han mange steder lagde nye byer også. Flesteparten av disse fikk selvsagt navnet Alexandria.

Persepolis

Min yngste sønn har, uten sammenligning for øvrig, mange av de samme karaktertrekkene som Aleksander. Han farer også frem i sin lille verden med et liknende atferdsmønster. Overalt hvor han ferdes ligger det rot og skrot etter ham. Et par eksempler: Det hender han legger ut på en reise som ender opp på kjøkkenet. Der tar han tak i alt som er løst og kaster det på gulvet. Det synes han er skikkelig artig. Av og til drar han på hærtog i bokhyllene til pappa. Nettopp dét fører ofte til konflikter og ufred her hjemme.

Hvorfor må små barn rote så fælt? Poden som har rukket å bli 15 måneder er veldig ivrig når vi oppmuntrer ham til å legge ting på plassen hvor de hører hjemme. Overøst av bifallsytringer blir han veldig stolt når han omsider klarer å putte på plass i hylla en av de 98 DVD’ene han med brask og bram nettopp rev ut av hylla og slengte på gulvet. Det står nok ikke på viljen til å rydde igjen, men han kommer bare ikke på tanken selv.

Hva kan vi da konkludere med? Jo, at Aleksander den store beholdt mye av barnet i seg helt til sin død, mens man nok ikke ville gitt min sønn ansvar for USA’s hærstyrker med det første. “Aleksander den lille” i kombinasjon med slik en krigsmakt ville fått katastrofale følger for verden slik vi kjenner den.

A.H.

Kanskje kommer jeg tilbake en vakker dag, hvem vet? I mellomtiden; So Long and Thanks for All the Shit!

A.H.

“…This is major Tom to ground control, I’m stepping throug the door

And I’m floating in a most peculiar way

And the stars look very different today

Here am I floatin’ ’round my tin can far above the world

Planet Earth is blue and there’s nothing I can do…”

(David Bowie, Space oddity)

Eldstepoden som er syv, har Spotify på pc’en sin på gutterommet. Jeg har laget noen spillelister med masse snadder som han kan sovne inn til om kveldene, men skremmende nok foretrekker han å høre på Michael Jackson siden han naturlig nok, er i vinden for tiden. Jeg biter i meg ukvemsordene og lar ham styre seg selv, for drittmusikk er tross alt bedre enn ingen musikk. Hvis han har glede av å høre på en halvpedo av en wannabe white trash som hadde stemme som ei mus og lealause ledd, så er det forsåvidt ok for min del.

"Hva? Liker du ikke Einsturzende neubauten? Klapp igjen smella og lytt!"

Det lover ikke godt for fremtiden når vi tar en nærmere titt på hvilken musikksmak lille Victor har. Smaken er som baken blir det sagt, men det får nå være grenser! Dagens tema er ikke dans, men jeg må bare ytre noen forklarende ord til mitt forsvar angående dette. Hver dag før Victor skal hvile har jeg, lur som alltid, funnet ut at han sovner som en stein hvis jeg danser med ham på armen i et kvarters tid før jeg legger ham. Vær så snill å fortrenge eventuelle bilder som måtte dukke opp i hodet av en halvfet middelaldrende mann som svinger seg like grasiøst som en ambolt til tonene av (det er her jeg blir utilpass) Rihanna, Shakira og Black eyed Peas! Vi har kommet frem til følgende liste med sanger etter mye prøving og feiling, for skal man dømme etter gryntingen, siklingen og gledeshylene er disse minstepodens absolutte favoritter:

1. Mbube – Mahotella Queens. Ikke den verste med tanke på Victors bakgrunn fra et kontinent som ligger noe lenger sør enn vårt.

2. I gotta feeling – Black eyed peas. No comment!

3. Waka waka – Shakira. Apropos dans, vet noen om hun blonde jenta i midten der holder kurs i latinodans og hvor man eventuelt kan melde seg på? Det hadde ikke skadet noen om jeg fikk finpusset teknikken noe…

4. Redemption song – Rihanna. Hva pokker er galt med salige Bob’s originalversjon? Jeg bare spør?

Sånn, nå er katta ute av sekken. Jeg kan bare gremmes og offentlig prøve å benekte enhver relasjon til dette barnet. Det skal være sagt at jeg virkelig har prøvd å finne alternativer til de ovennevnte sangene, men mine forslag har ikke helt vakt den samme begeistring hos poden så langt. Men, jeg skal fortsette å prøve. Man kan ikke gi seg så lett. Her er min liste:

1. I hate rock’n roll – The Jesus & Mary chain

2. Reign in blood – Slayer

3. Marcus Garvey – Burning spear

4. Thirteen – Johnny Cash

Nei, har du sett! I det jeg legger inn linken til nr. 2 på listen min begynner jammen meg minsten å klappe takten og vrikke seg til tidenes Slayer låt. Kanskje det finnes et ørlite håp likevel…?

Jeg har omhyggelig minnet min mann på at han må huske å kle på nok klær på ungen. Jeg kommer hjem fra jobb og finner et barn som knapt klarer å bevege seg, så mye klær har han på seg.

Jeg har omhyggelig minnet min mann på at hørselen hans ikke er av den beste, og at han derfor må konsentrere seg og lytte ekstra godt etter når lillesnurk ligger ute og sover, og kommer med sine søte små jeg-er-våken-lyder. Jeg kommer hjem fra jobb og finner et barn som nærmet roper,jeg er våken, men pappa drikker kaffe og hører ingenting.

Jeg har omhyggelig minnet min mann på at han må huske å vaske lillesnurks klær. Jeg kommer hjem fra jobb og finner en mann som ikke har tenkt tanken, men foretrekker heller å danse med lillesnurk på armen.

Jeg har omhyggelig minnet min mann på at det kan være lurt å rydde kjøkkenbenken i løpet av dagen. Jeg kommer hjem fra jobb og finner et kjøkken i kaostilstand, mens mann og barn ligger på sofaen og sammen eksperimenterer med rare lyder.

Jeg har omhyggelig prøvd å forklare min mann at det kan være lurt å opdatere seg ved å lese kjekke magasiner. Kunnskap om barneklærmote og barneromdesign verdsettes i mange miljøer. Jeg kommer hjem og finner min mann med barnet på fanget og sammen leser de heller en bok om romerske keisere.

Og da jeg kommer hjem fra jobb en dag, og lillesnurk stråler for han får smake sjokolademelk av pappa, da…

Som dere skjønner, all grunn til å bekymre seg.

Javel, da har jeg vært i pappapermisjon i tre dager, og var nå det noen sak da? Her har jeg måttet høre på konas bitching om hvor travelt det er og bla bla bla, og; “Bare vent til du skal ut i permisjon, så får du se hvor hektisk det er…” når jeg har undret meg over hvor lite hun har rukket over av daglige gjøremål mens hun var hjemme med minstepoden. Nå vet jeg at det har vært et spill for galleriet og hvorfor det har minket så fort på innholdet i teboksen. Her har hun altså sittet og pratet i telefonen, drukket te og lest disse fordummende damebladene sine, mens hun nok burde hatt et halvt øye på barnet som nok har vært overlatt til seg selv mesteparten av tiden.

Humøret på plass. Klar for tur med pappa!

“Da ska’ ble andre boller når papen kjem heim!” Og det har det blitt. Beviset på dét er et barn som stråler av lykke, et barn i full harmoni med seg selv, de kosmiske krefter og gud vet hva…  Konas ustoppelige syting om en sutrete unge som hverken vil leke, spise eller sove stemmer ikke med den virkeligheten jeg ser så langt. Vel, nå vil jeg nødig fremheve min egen fortreffelighet på min kones bekostning, men det er nok et faktum at mine omsorgsevner langt overstiger hennes. Det til tross for at hun lenge har ytret sin bekymring for hvordan det skal gå når jeg overtar ansvaret. Ja, du vet; “Nå må du huske å ta på votter når han skal sove ute i vogna. Ikke glem at han alltid får frukt etter frokost og rumpekremen er den hvite til høyre for tannkremen som er rød, blå og hvit. Ta nå ikke feil av de to da…” Bare et usselt og lett gjennomskuelig forsøk på hersketeknikk for å sette seg selv i et bedre lys, når vi alle vet at hennes altruisme er av heller begrenset karaktèr. Nå når omsorgsbiten omsider er på plass, lurer jeg egentlig bare på hva jeg skal fylle dagene med…?

Se der, høyrevotten på plass. God og varm på fingrene.

Der var jaggu venstrevotten også gitt!

Hvor skal man bo når man reiser til Addis Abeba? Ønsker man overdådig vestlig standard kan man booke seg inn på Sheraton eller Hilton, hvor alt er som vi er vant til pluss litt til. Men hvis du ikke vil betale en arm, ett bein og halve torsoen kan jeg anbefale et enklere alternativ. Mange som drar til Etiopia på adopsjonsreise bor nemlig på Yeka guesthouse. Det er et rimelig, men dog mindre fasjonabelt alternativ til luksus- og slaraffenlivet på de store hotellene. Jeg og mine vil på det varmeste anbefale Yeka guesthouse til alle reisende. Det er et lite familiedrevet hotell med helt grei standard. Betjeningen er hyggelig og bestyrerinnen er veldig imøtekommende, men en beinhard business-kvinne. Hun heter Elisabeth og er ei skikkelig skravlekjerring som får konene til å føle seg hjemme umiddelbart. En stund ut i oppholdet var hun ikke snauere enn at hun inviterte fruene med på «beauty salon» for å få seg en pedikyr med garnityr, eller var det manikyr det het? Da min yndige due fortalte meg denne nyheten må jeg si at jeg rynket på nesen. Jeg måtte jo bare spørre om hvorfor hun plutselig skulle bli fin på det, nå som vi hadde fått oss et helt nytt menneskebarn å ta oss av. Hun pleier da aldri å frivillig bruke sine surt opptjente penger på slikt jåleri. Vet dere hva hun svarte? «Som styrtrike hvite kvinner i et av verdens fattigste land, er det viktig å opprettholde sitt plettfrie ytre, sånn i kolonialismens ånd, overfor disse underutviklede sjelene. Det blir som å gi noen stakkarer sine etterlengtede almisser siden de ikke vet å ta seg betalt for tjenestene.» Nei, hun sa ikke det, men det var omtrent så passende jeg syntes dette påfunnet var.

Men, damenes utflukt var ikke bare av det negative slaget. Ektemennene kunne endelig få et lite pusterom uten det evindelige maset om å hente tåteflasker, varme melk, lage grøt, tørke ungene rundt truten med Natusan våtservietter – ikke Coop sine for de er så rue at huden kan bli sår, skifte bleier og gud vet hva… Litt trist var det jo at vi tre fedrene måtte vente til nest siste dag av oppholdet før vi endelig fikk litt kvalitetstid sammen uten noe som helst «naging» fra overivrige koner. Storebrødrene spilte fotball, spebarna sov søtt og vi mannfolka fikk utforsket utvalget av lokale ølsorter, samt en kjærkommen klunk med konjakk. Utvilsomt turens høydepunkt. Men alt har en ende, akk O’ ve… For så ble idyllen selvsagt brutt da våre engang så vakre viver, tre timer senere, kom spankulerende med nykrøllede negler i alle regnbuens farger.

Damene, med engstelse i blikket lurte på hvor spebarna var, hellig overbevist om at de søte små hadde skreket hele tiden mens de hadde manikyrert seg og at vi, leie av all bæljinga, hadde dumpet dem over muren til naboen siden vi ikke satt med dem på fanget. Stemningen endret seg raskt fra panikk til vantro da vi kunne fortelle at ungene så langt har hatt sin lengste sammenhengende søvn i løpet av hele oppholdet og enda var de ikke våkne. Det var nemlig ikke bare oss mannfolka som nøt freden mens den varte.

Maten på Yeka er det man måtte ønske, ja hvis du er tidlig ute vel å merke. Hver dag blir man spurt om man ønsker å spise middag, påfulgt av spørsmålet om hva man måtte ha lyst på. Det er helt sant! Kokka er fantastisk, men det ligger i korta at man helst bør ønske seg det samme som de andre gjestene for hun lager nødig mer enn én rett hver dag. Det blir litt sånn første mann til mølla får bestemme middagen. Stå tidlig opp og bestill middag, da kan du få injera hver dag. Selv om du skulle være uheldig å bli slått på målstreken av en annen gjest hva angår middagsønske så er det egentlig ingen grunn til bekymring. Alt kokka klasker ihop smaker himmelsk likevel.

Yeka guesthouse ligger i høyden over byen, ikke langt fra den britiske ambassaden. Det er et rolig område bortsett fra trafikken, men folk er stort sett hyggelige. Spesielt er det koselig å vandre gatelangs i området og gjøre innkjøp av brød, frukt og bleier og sånn, men vær obs på at selgerne kan være noe tilbakeholdne med å selge deg brus på glassflaske. Hvis du får overtalt dem til å selge deg en flaske cola, ser de helst at du drikker den på stedet for så å levere tomflasken tilbake. Jeg tror det må være noen beinharde regler for panteordningen i Addis som gjør kioskinnehaverne så besatt på å få flaskene tilbake.

Noen av de hyggeligste stundene hadde jeg sammen med en av portvaktene om kveldene. Han pleide å bomme en sigarett av meg når jeg gikk ut for å ta meg en røyk før leggetid. Han kunne ikke mange engelske ord, jeg kunne ikke mange amhariske ord, men det la ingen demper på stemningen. Så vi sto der i mørket, innhyllet i sigarettrøyk og kikket opp på stjernehimmelen mens jeg bablet i vei om alt og ingenting på engelsk hvorpå han nikket ivrig, smilte og inhalerte det han var kar for.

Den utvalgte filmen som fikk meg til å bryte all sedvane var Hans Petter Molands “En ganske snill mann“. En film som handler om en helt vanlig morder som skal starte sitt nye liv etter å ha sonet 12 år i fengsel for mord. La det være sagt med én gang; filmen var dritbra! Stellan Skarsgård gjør en strålende jobb som snill morder og løfter filmen til et høyere nivå enn hva jeg forbinder med filmproduksjon ellers her i landet. Resten av skuespillerne gjør også gode prestasjoner, men Skarsgård blir liksom prikken over i’en.

Skepsisen var absolutt tilstede da jeg valgte å se denne filmen via filmleie på TV’en, siden den var norsk og ikke tekstet, trodde jeg da. Filmen var nemlig tekstet, litt ihvertfall. For så var det denne mumlingen som jeg nevnte… Det viste seg fort at vår svenske venn Stellan er den eneste som ikke mumler ut replikkene sine, bortsett fra Bjørn Sundquist da, den eneste skuespilleren her til lands som er noenlunde talefør. Men gjett hvem man har funnet det nødvendig å tekste? Jo, svensken, han som formidler replikkene sine klart og tydelig mens alle som snakker norsk i filmen (tror jeg, for jeg er egentlig ute av stand til å høre hvilket språk som ytres, det kan være tungetale for alt hva jeg vet) utstøter en ujevn dur som for et trent øre kan minne om en blanding av hvisking og gurgling.

Kan det være noe med det norske språket som gjør det uegnet til å festes på lyd? Neppe, for hvorfor hører jeg klinkende klart hva hallodamene på TV sier da? Jeg har heller ikke noe problem med å høre hva som sies på radio. Nei, det må være noe riv ruskende galt med enten norske skuespilleres talegaver eller noe som gjøres fundamentalt feil når lyden prosesseres under filmproduksjonen. Som bevis på min påstand vil jeg be deg kjære leser, om å ta en titt på disse “Varg Veum” filmene som det aller verste eksempelet på mumling festet til lerretet.

En liten ting på tampen som også forundrer meg. Hvorfor får alle norske filmer konsekvent to øyne for mye på terningen enn hva de fortjener? Hvis vi tar “Max Manus” som eksempel. En helt ålreit film etter mitt skjønn. Hvilket terningkast fortjener en helt ålreit film?  For meg vil helt ålreit bli tre-fire på terningen. Hvorfor i all verden fikk da “Max Manus” nesten utelukkende seksere? Greit filmhåndtverk, standard skuespill av de samme oppbrukte skuespillerne hvor den sedvanlige mumlingen er like fremtredende som i de aller fleste andre norske filmer. Hva er det da med en gjennomsnittlig krigsfilm som kvalifiserer til en sekser?

Det blir en god stund til jeg orker å prøve meg på en norsk film igjen.

I dag skulle hele familien ut for å handle inn til helgen. Mens jeg jogget nabolaget rundt i håp om å hanke inn vår eldste sønn, fikk kona i oppdrag å legge barnevogna i bilen og pakke med det nødvendige av bleier, våtservietter, tåteflasker og alt hva man behøver for å holde ut i mer enn 5 minutter med spebarn på diverse kjøpesentre. Etterhvert fikk jeg lokalisert eldstemann, tatt et grepa tak i nakken hans og ført ham tilbake i retning bilen under ville protester, sparking, kloring og skriking. Så ble han behørig dyttet på plass i baksetet. Jeg satte meg bak spakene, gløttet bort på kona som sitter klar i passasjersetet og spør: “Er alle klar, selen festet og det gode humøret på plass?” “Jaaa!” kom det, om ikke unisont og entusiastisk, men ihvertfall noenlunde nøytralt fra kona og eldstesønnen. “OK, da kjører vi,” sa jeg og startet bilen. Tross min dårlige hørsel, fikk jeg heldigvis med meg en lavmælt stemme fra baksetet: “Deilig å slippe hylingen til Victor i dag ihvertfall.” Jeg gløttet over skulderen bare for å oppdage at minstepjokken glimrer med sitt fravær fra bilsetet sitt. “Tok ikke du ut Victor?” spør jeg min kone, med en nå anstrengt rolig stemme. “Jeg trodde du hadde satt ham i bilen.” svarer hun. “Jeg har jo selvsagt ikke det! Jeg har jo spurtet på kryss og tvers av hele nordjæren for å få tak i Lester,” svarer jeg med en anstrengt, men ikke fullt så rolig tone. Ok, av med tenningen, ut av bilen, låser opp husdøra akkompagnert av en rekke ukvemsord som hverken egner seg på trykk eller i daglig tale, entrer huset mens jeg venter å høre ensom grining fra stua. “Merkelig så stille det er?” tenker jeg mens jeg etterhvert oppdager at stua er tom, kjøkkenet er tomt og andreetasjen er blåst for alt liv bortsett fra sengemidden og ett par edderkopper. “Ok, rolig! Hvor så jeg ham sist? Jo, han lå å sov. Hvor da? Jo, i vogna selvsagt!”

I førstningen tenkte jeg at en av de sedvanlige konfliktene var på gang. De som vi har to ganger i året om praktiske ting, mangel på dialog og “du forstår meg ikke…”, respekt og bla bla bla… Når det brygger opp til en slik, er min kone stort sett enkel å lese. Omtrent en måned før det smeller, begynner hun å bli litt muttere og etterhvert som forløsningen nærmer seg blir hun mer og mer innesluttet. Til slutt går undertegnede lei av å omgås en stum mumie og ber henne lette på hjertet.

Men, det som skjer nå er ikke så enkelt å tolke. Det startet med et besøk på biblioteket. Stort sett leser hun bare avisen, men nå har hun drasset med seg en svær rue med bøker som hun flittig sitter og studerer. Nyskjerrig som jeg er, tok jeg en titt på hvilke bøker dette kunne være. Det viste seg at kvinnemennesket har lånt med seg en stabel med bøker om samliv. Sånne hvor tittelen starter med “Kunsten å…” I tillegg har hun vært usedvanlig smørblid for tiden. Er det noe rart jeg blir mistenksom? Har hun omsider innsett hvor heldig hun er som får lov til å være gift med et såpass flott mannlig eksemplar, og bestemt seg for å gjøre sitt ytterste for å tilfredstille hans ønsker og behov, hvorpå hun søker tips og inspirasjon i samlivsbøker? Neppe. Jeg kan ikke fri meg fra å lure på om det ligger noe mer å ulmer under overflaten. Hvis formålet er å gjøre meg usikker, kan jeg skrive under på at det klarer hun utmerket, mission accomplished! Jeg vet ikke, men tror det brygger opp til storm.

Å shoppe i Addis gir rike muligheter for å finne utradisjonelle varer som man ikke finner andre steder i verden. Mest nærliggende blir da å handle med seg tradisjonell etiopisk brukskunst, lokalt designet vevde stoffer, og religiøse artefakter. Addis er også kjent for sitt rike utvalg av lokale produkter som sølv. I the Italian quarter, eller gamlebyen som de innfødte kaller det, finnes gullsmedene på rad og rekke. Dette er forøvrig en av de store handlegatene i Addis. Her går det stort sett i gull, sølv, sportsartikler og solbriller. Se opp for etterlikninger.

I Addis finner man også Afrikas største utendørs marked, Mercato i bydelen Ketema. To ganger har jeg hatt muligheten til å oppleve Mercato, men som litt skeptisk til store folkemengder og noe engstelig av meg, har jeg begge gangene prioritert annerledes. Derfor har jeg måttet lese meg opp på Mercato. Litt tørre fakta: Det anslås å sysselsette ca 13.000 mennesker ved vel 7000 handelsboder, butikker og andre forretninger. Her kan man handle alt hva man måtte ønske, men stort sett er det lokalt dyrkede produkter som finnes i rikt utvalg, da først og fremst kaffe. Står injera på middagsmenyen er det her man handler inn teff og de andre ingrediensene. Mercato er kjent for å være kaotisk og fullt av folk som gjerne vil loppe deg. Ta med lokal guide og hold godt på veska/kamera.

Addis har også noen kjøpesentere beregnet for de mer bemidlede kundegrupper, men de er ikke særlig innholdsrike i forhold til hva vi er vant til fra vesten. Fordelen med shoppingsentrene er rene toaletter, minibanker og A/C som gir en mulighet for å kjøle seg ned på varme dager. Jeg var innom ett som het Dembel. Lett gjenkjennelig på et svært skilt hvor det står Millennium 2002.

Hva bør man handle med seg fra Addis? Jeg vil anbefale kaffe, flettede kurver, sølv og selvsagt fotballdraktene til de lokale lagene, samt landslagsdrakten. Disse må man ofte lete litt for å finne. Sammen med en av mine medadoptanter og våre respektive eldstesønner tok vi for oss gamlebyens sportsbutikker for å finne landslagsdrakta, St. George og andre lokale lag samt gjerne gjøre et kupp når det gjaldt vestlige lags drakter. Tee-Jay og hans sønn, Mr. E. er begge svorne Liverpool supportere. De strålte av lykke da de fant Merseyside-lagets drakter til 80 Birr i en av sjappene. Lite visste de da at draktenes velkjente Carlsberg-logo skulle skylles ut med vaskevannet allerede etter første vask. Etter mange kilometers gange og ca 50 forespørsler, fant vi omsider en liten bortgjemt sjappe som solgte fotballdraktene til de lokale lagene St. George og det andre som jeg aldri husker navnet på. Vi ville også kjøpe drakter til avkommet, men siden innehaveren, en usedvanlig gammel og krokete mann neppe hadde mastergrad i engelsk, ble dialogen ganske komplisert. Det virket heller ikke som hyppig bruk av de få amhariske glosene jeg kan, kombinert med utagerende tegnspråk gjorde saken bedre. Men, drakter til barn hadde han. Noen fine grå og hvite med tall malt med pensel på ryggen. Jeg prøvde etter beste evne å få vite hvilket lag drakten tilhørte, men fyren slet som sagt med formidlingen, så det var ikke så lett. Men, etterhvert syntes jeg å dra kjensel på ett ord, og det var Kefa. Så jeg spurte om den er fra Kefa, eller Kaffa-provinsen som den også heter. Mannen, tydelig lykkelig over muligheten til å tilfredsstille denne fyren med alle de idiotiske spørsmålene, nikket ivrig og sa; «awo Kefa!». Vel, det holdt lenge for meg, for da kunne jeg fortelle poden;

«Nå min sønn, har du fått fotballdrakten til laget fra der du ble født. Men, unge mann, det betyr ikke at du ikke skal holde med Viking lenger, gjør det vel…?»

«Nei, pappa, selvsagt ikke pappa, tusen takk for at du er verdens beste pappa, og jeg vil alltid holde med Viking, pappa, Viking te me dør… Ble du glad nå, pappa?»

«Bra! Sånn skal det låte, flink gutt, kom så kjøper vi is.»

Da vi toget fornøyde ut med fulle bæreposer fikk vi med oss en rekke velsignelser og mange takketaler mumlet ut av en tannløs munn. Om vi var fornøyde, var Addis’ eldste arbeidstaker euforisk.

Pruting er en uting, spør du meg. Det er fullt mulig at jeg undergraver et sirlig og rettferdig system når jeg lar vær å prute i Etiopia, men jeg synes det er vanskelig å vite hva som faktisk er en grei pris når varene, i mitt hode, er latterlig billige i utgangspunktet. Ei fotballdrakt til 120 Birr, og så skal jeg liksom prute prisen enda lenger ned? Den eldgamle mannen med sportsbutikken, tjente sikkert fire månedslønner på vårt besøk. Fem fotballdrakter til flåpris, kjøpt av disse idiotene som betalte det han ba om uten å mukke. Enten var det mannens lykkeligste dag, eller så gråt han seg i søvn om kvelden med verdens dårligste samvittighet.

Opplevelsen av å studere ansiktsuttrykket hos de lokale høkkerhandlerne når man unnlater å prute er verdt alt man betaler i overpris. De sier en pris, hvorpå man sier «OK!» Da sperrer de opp øynene til tennisballstørrelse, ansiktet legger seg i vantro folder og de blir veldig ivrige etter å overlate varene i din varetekt. Når pengene er overlevert og man snur ryggen til, høres ivrig kakling henvendt til kompisene som står utenfor og tygger khat. I det man rusler glad og fornøyd avgårde mens man hvisker til seg selv; «Der gjorde jeg jommen meg et kupp!» kan man tenke seg til dialogen som utspiller seg bak ens rygg: «Hei, gutter! Fikk dere med dere han ferenji‘en som akkurat gikk? Ha ha, han prutet ikke på prisen jeg ga ham. Hi hi, selv om jeg tok litt godt i siden han var hvit, så sa han bare OK, og betalte. Ho ho, Hvor dum går det an å bli? Jeg spanderer de fem neste bladene gutter hvis dere passer sjappa mens jeg går ut en tur, for nå skal jeg omsider få byttet ut det hersens eselet med en flunkende ny Corolla!»

Festkledd og fin

Men, etter at jeg tok i bruk flere sadistiske og ukonvensjonelle forhørsmetoder fikk jeg etterhvert halt ut av ham noen flere opplysninger. Ingenting slår god gammeldags kinesisk vanntortur og et par avhugde fingre med lovnader om ganske naturtro proteser hvis han snakket. Muligens litt brutalt, men jeg fikk resultatene jeg var ute etter.

Det viste seg at han hadde hatt en fortreffelig helg med god mat, spesielt injera som han elsker, fotballturnering, workshop og show med Tabanka crew samt lekt masse (dvs. spillt på Nintendo DS) med gamle og nye venner. Han syntes det var uendelig trist å reise derifra når han endelig hadde fått så god kontakt med flere nye lekekamerater. Han kunne vært på treff flere uker i strekk.

Poden i fint driv med ballen.

Etter ankomst og innsjekking fredag ettermiddag var det tid for hilsing på gamle kjente, introduksjon av nye kjente og diverse usikker nikking i retning av noenlunde kjente fjes man kanskje hadde sett før. Senere, etter et utsøkt måltid, hvor det slo meg at, på alle de tre treffene jeg har vært på er det visst påkrevd av adopsjonsfolk å samles til èn menneskemasse, for så, i samlet flokk storme inn i matsalen og kaste seg over maten som utsultede hyener og sluke det man får tak i innen ti minutter. Dette til tross for at det stort sett er satt av to timer til bespisning. Forstå det den som kan…? Fredagskvelden fikk vi æren av å være med på en fotoreise gjennom… ja, du gjettet riktig… Etiopia. Noen drevne hardcore adoptanter viste bilder fra sin tilbakereise til stor glede for en relativt full forelesningssal.

Workshop

Lørdagen var satt av til flere aktiviteter. Straks etter frokost sto fotballturnering på planen. Her var det plass til voksne og barn. Barna ble delt inn i to ulike aldersgrupper, fordelt på fire lag, pluss et lag for de voksne. Det ble spilt kamper på tvers av alder og ferdighetsnivå.

Innsatsen var upåklagelig og alle fikk diplom som takk for oppmøtet.

Etter fotballturneringen hadde Tabanka crew workshop med barna. De minste barna ble instruert av to iherdige jenter ute på fotballbanen. Her var det mest lek og moro til musikk. Barna danset og svinset rundt med stor innlevelse. Vi foreldre sto sprekkferdige av stolthet på sidelinja med tårevåte øyne, snue i nesen og sikkel på skjorta mens vi lot oss sjarmere av småtrollene som danset rundt.

Fløtt deg! Du sperrer utsikten.

Jeg ville gjerne forevige øyeblikket og dro fram kameraet for å knipse noen blinkskudd av poden i fri utfoldelse. Det viste seg lettere sagt enn gjort, for den ene av instruktørene svinset til stadighet foran kameraet og var ustanselig i veien for utsikten til å knipse podens krumspring. I etterkant, da kona fikk se bildene, fikk jeg en skikkelig overhøvling av et illsint fruentimmer som mente jeg hadde øyne for alt annet enn barna der ute på gresset. Total skivebom og veldig urettferdig spør du meg. Dessverre fikk jeg ikke med meg danseshowet til Tabanka crew senere på dagen. Jeg var opptatt med å surmulende tenke bitre tanker om ekteskapet som institusjon og drukne mine sorger i utvalget av ølsorter hotellbaren kunne tilby. Av og til må man foreta vanskelige valg i livet.

For de voksne var det satt av tid til to foredrag lørdagen. Først ut var Thomas Prestø med et foredrag om rasisme som jeg dessverre gikk glipp av. Etter Prestø var det duket for Svein Sæter. Han fortalte om sine reiseopplevelser fra Etiopia med utgangspunkt i boka han har skrevet som heter; Draumen om Abebe Bikila. Jeg hadde sprenglest boka bare timer før foredraget for å være godt forberedt og syntes det var morsomt å høre ham selv fortelle det jeg nettopp hadde lest. Boka anbefales forøvrig på det varmeste. Den er også kjekk for de av oss som ikke sluker alt man finner om Etiopia uansett.

Siste post på programmet før hjemreise var årsmøte for Etiopiaklubben søndags formiddag. Av frykt for å bli sugd inn i organisasjonshelvetet holdt jeg meg langt unna.

Klækken hotell ligger idyllisk til et par kilometer utenfor Hønefoss. Hotellet har alt som skal til av fasiliteter for å arrangere treff for store og små. Maten var upåklagelig, bortsett fra at jeg er vant til å spise varm mat til frokost når jeg først tar inn på hotell. Stekt egg, bønner, bacon, sossiser, stekte poteter og blodpudding manglet på frokostbordet. Bortsett fra denne detaljen holdt maten et høyt nivå. Når det kommer til service og holdninger hos personalet har dessverre hotellet en del å gå på. Jeg har stor forståelse for at det kan være en utfordring å ha 70-80 ravende gale barn spurtende og skrikende rundt i hotellets ganger ei hel helg, men så er det dette med å være profesjonelle da… Hotellpersonale kan da ikke gå rundt og himle åpenlyst med øynene når barn svinser rundt dem. Et av personale ble overhørt si til en kollega : “Åhh, jeg gleder meg til mandag.” med et megetsigende blikk bort på adoptantene og deres barn i matsalen. Slikt drar ned hotellopplevelsen og helhetsinntrykket betraktelig. Jeg foreslår umiddelbar kursing av personalet i service og imøtekommenhet.

Hva mine bestrebelser etter å avsløre de indre maktforhold i trefføyemed angår, så lover jeg å arbeide ufortrødent videre i min søken etter sannheten. Om jeg så må reise til de fjerneste strøk av landet på flere etiopiatreff for å knekke koden får så være, men å gi opp kommer ikke på tale.

Til slutt vil jeg takke treffkomiteen for et fortreffelig treff.

Jasså, der var han. Lurte egentlig på hvor minstemann gjorde av seg hele helgen...

Containeren står i tunet, alt er klart. Nå skal det endelig bli orden i sakene. Men så har det seg slik at jeg bor sammen med en skrotnisse. Alt kan alltid brukes til noe, det er alltid en god grunn til å ta vare på. Det er mildt sagt umulig å kaste noe med skrotnissen tilstede. Hør bare:

Jeg fant noe metallskrap i garasjen, modent for containeren. Min mann kom heseblesende, ” ikke kast, bare ta bort rusten og den er god som ny”. Jeg fant gamle beholdere med olje og andre bilremedier, noe vi aldri kommer til å bruke. “Kaste? Bare sett det på hylla i garasjen, sånn i tilfelle”. Jeg fant noe gammelt materiale, modent for containeren det også. “Ikke kast, jeg og poden skal jo bygge hytte i treet en gang.” Jeg fant et plastrør og kastet det. “Hallo, det passer jo perfekt til Star Wars-kroken jeg skal lage til på hemsen”. Jeg fant en liten reise-TV. “Skal du kaste den også? Vi kan jo ha den på hemsen, trenger bare å…”. Jeg fant et gammelt barnebilsete, møllspist og skittent, klart for dynga. “Skal du kaste det?” “Ja,” sa jeg og kastet det. Det gikk ikke lang tid før han hadde hentet setet ut av containeren og var igang med å lage en hasardiøs farkost til lillesnurk.

Jeg prøver altså å rydde og skape orden. Det er ikke lett med en mann som ikke vet hva orden er, bortsett fra i bokhylla og i musikksamlingen sin, der har han stålkontroll. Orden i resten av huset overlater han glatt til meg.

Han vet det ikke, men mye av dette har jeg likevel kastet, i smug. Men jeg innrømmer at bleiebøtta nok ikke skulle vært kastet, selv om den enda ikke er tatt i bruk, noe den forlengst burde vært. Vi går nemlig rundt og vasser i hundebæsjposer, ikke med hundebæsj, men med bleier. De ligger i trappa, gangen, på badet, soverommet og rundt omkring. Skal ta de med ut i søppelspannet neste gang vi går ut, men glemmer det oftere enn vi husker det. Sånn er det bare!

I går kunne jeg avsløre at mange adoptanter lever under et umenneskelig press. Et press om å delta på ulike arrangementer, ofte mot sin vilje. Vel, siden jeg befinner meg på det årlige etiopiatreffet, har jeg satt meg fore å finne ut hvem som egentlig liker å være på treff, og hvem som bare er der fordi de tror det er forventet av dem.

I løpet av de to dagene jeg har vært her på treffet, har jeg gjort meg en del observasjoner og refleksjoner. Mer enn nok til å dra bastante slutninger. Det er to grupperinger som klart skiller seg ut.

Det viser seg nemlig at det finnes en hard kjerne erfarne adoptanter som er å finne på hvert eneste treff, uansett hvor i landet de må reise for å komme seg dit. Denne hardcore gjengen har forlengst sluttet å ta barna sine med på treffet. Ungene har gått lei for mange år siden. Disse menneskene kjennetegnes ved å være atskillig nærmere pensjonsalder enn 40-års krisa. De foretrekker å ikle seg tradisjonelle etiopiske folkedrakter til enhver anledning.  Gruppen utgjør ca 30% av deltakerne og kjenner hverandre veldig godt.

I periferien utenfor hardcore gruppa finner man alle de andre. La oss kalle dem softcore gruppa. Det er alle de som, av frykt for ikke å få være med i det gode selskap, trofast møter på treff med et ørlite men fåfengt håp om å få innpass i hardcore gruppa. Disse er, enn så lenge, litt for stolte til å tasse rundt i etiopisk folkedrakt. Noen få av dem er faktisk fremdeles i stand til å se hvor teite disse bleikingene ser ut i folkedraktene. Det blir som å se bleikinger på dansekurs hos afrikanere. Slike kurs holdes bare for at afrikanske dansere skal få seg en god latter i tillegg til å tjene seg rike på disse hvitingenes dårskap. Der vrir og vrikker de urytmisk på seg med sine stakkato «white man’s moves» ved siden av instruktørene som alle er dødsproffe og kan danse fletta av hvem som helst.

Undertegnede, som knapt nok har innpass i softcore gruppa, måtte altså finne på noe lurt for å komme nært nok innpå hardcore gruppa og samle informasjon. Løsningen på utfordringen ble å infiltrere denne mystiske og lukkede samlingen mennesker. Problemet var bare at jeg ikke har en slik folkedrakt, så jeg ville bli avslørt umiddelbart hvis jeg befant meg innenfor en radius av 20 m. Så, hvordan komme nær nok uten å bli lagt merke til? Jo, lur som jeg er, hadde jeg heldigvis tatt med meg den etiopiske landslagsdrakten. Det ser nesten like kårny ut når jeg trer på meg den, som disse andre gjør i folkedraktene sine. Som bildet viser har jeg, av frykt for represalier, gått til det skritt å anonymisere meg selv. Planen fungerte utmerket, og jeg kunne ubemerket snike meg rundt i de innerste sirkler og samle informasjon. Hva tisker og visker de om der de står tett sammen i små grupper? Vel, det viste seg at de prater om alle tilbakereisene de har vært på, situasjonen rundt adopsjoner i Etiopia, endatil det er uaktuelt for dem å anskaffe seg flere unger, alderen tatt i betraktning, og… været. Så hva er det da som gjør dem så utilnærmelige? Ikke vet jeg, men kanskje jeg finner ut av det før treffet er over i morgen.

T-skjorte og navnelapper til alle

Jeg er en av mange stolte adoptivfedre her til lands. Vi har to flotte gutter som jeg må si meg rimelig godt fornøyd med, en på 6,5 år, og en på 8,5 måneder. Når man velger å anskaffe seg avkom via adopsjon får man mange fantastiske opplevelser på kjøpet, deriblant hentereisen. Det eneste som ikke bare er positivt med adopsjon er at man automatisk får en livsstil på kjøpet. Lenge før førstemann er tildelt har de fleste adoptanter allerede fått ett eller flere verv i den lokale avdelingen for adopsjonsformidling. I tillegg kommer verv og arrangementer i foreningen for akkurat det landet man velger å adoptere fra. Det heter seg at slikt er frivillig, men presset på den enkelte er så formidabelt at man føler seg som skikkelig dårlige foreldre om man ikke tar på seg minst en periode som leder, en som sekretær, en som kasserer og arrangerer minst fem utflukter, treff eller kaffebasarer.

I skrivende stund har jeg ankommet Klækken hotell ved Hønefoss. Vi er nemlig på Etiopiatreff. Det er obligatorisk for alle som har adoptert barn fra Etiopia. Det heter seg at det er frivillig, men presset på den enkelte familie er så formidabelt at ingen våger annet enn å stille opp. Hvem vil vel bli uglesett av en betydelig og mektig samfunnsgruppe som meget vel kan komme til å baksnakke og stikke kjepper i hjulene for de som velger å stå utenfor?

Her må alle bidra

Det første som møtte oss i resepsjonen var en kjempesvær flip-over som inneholdt en liste med gjøremål som; styre musikk på barnediskoteket, organisere leker og henting av foredragsholdere eller noe liknende i Hønefoss. Vi ble altså bedt om å notere ned navnet vårt hvis vi følte oss kallet til å påta oss en eller flere oppgaver. Det heter seg at det er frivillig, men presset på den enkelte familie er så formidabelt at ingen våger annet enn å skrive seg på lista.

Klækken hotell er stort. Her er det hundrevis av rom, med plass til mange mennesker, men når det ramler inn 70-80 barn og vel så mange voksne, må det merkes. Disse barna er alle veldig etterlengtet. Det gir seg visse utslag i barnas adferd. Barn av foreldre som elsker dem så høyt, slipper unna en del av de reglene som  barn anskaffet på tradisjonelt vis blir utsatt for. Her har vi altså 70-80 barn som får lov til å gjøre nøyaktig som de selv ønsker. Vil de løpe i hotellets ganger, så gjør de det. Vil de hyle og skrike mens de løper, så gjør de det. Vil de rape og fise under middagen så gjør de det. Ingen adoptivforeldre vil finne på å gripe inn. Vi synes bare barna er uendelig søte og sjarmerende, uansett hva de måtte finne på.

Dritklare for Etiopiatreff

Mine tanker går til de andre som bor på hotellet. Hvordan blir vi oppfattet av dem? Husker den gang vi hadde booket inn på et hotell på sørlandet samtidig som foreningen for kortvokste hadde treff. Vi følte vi ble invadert av kortvokste, de vrimlet overalt. Det er noe skummelt med denne flokkmentaliteten. Hva tenker de ikke her? Nå er det vi og våre barn som er den brautende massen som “ruler” hotellet. Hvordan skal dette gå?

Det kan bli en lang helg.